Lokalhistorikeren Buckvall omtaler olavskilden ved Raukmoen som en offer-kilde. Det er derfor stor grunn til å anta at om man hadde undersøkt denne kilden ville man ha funnet et større antall eldre mynter og muligens andre objekter som var betydningsfulle for de som ofret dem. Det var vanlig å ofre ting i slike kilder for å «kjøpe seg» hell, lykke eller helbredelse fra sykdom. 

Olavskilden er ikke det eneste stedet med en kristen referanse som vi finner i området. Noen få hundre meter lenger øst finner vi Jonsokbekken. Jonsok, bedre kjent i Norge som St. Hansaften, er nok en kristen referanse. Noe som igjen underbygger det faktum at denne plassen har vær viktig i eldre tider. 

Kilden eksiterer fortsatt i dag, og ikke langt unna ligger en myr med det passende navnet Kildemyra/Kjeldmyra. Selv om denne lille kilden nok egentlig i dag ikke består av noe annet enn skummelt luktende myr-vann var det en gjeng soppfatning i eldre tider at vannet her var hellig. Vi finner en rekke slike St. Olavs-kilder rundt om i hele Norge. Historien rundt dem var gjerne like i den form at om man drakk og/eller korset seg med det hellige vannet kunne dette kurere sykdommer samt bringe hell og lykke. 

Kilden er mulig å finne den dag i dag. Det er satt opp et skilt rett ved kilden som et vitne om dens viktighet og historie. Muligens har dette området også hatt stor betydning i hedensk tid ettersom vi vet at det aller fleste kristne hellige steder ble anlagt på steder som hadde hatt stor betydning for hedningene, som et ledd i å prøve å vaske vekk hedendommen og erstatte den med kristendom. Om dette stemmer i tilfellet for Raukmoen vil vi da måtte anta at det har bodd mennesker her i hedensk tid. Hvor mange blir usikkert å spå, men det må ha vært såpass mange her at de hadde anledning til å anlegge et hellig sted og at stedet var ansatt som å være regionalt/lokalt viktig. Et sentralt argument for at Raukmoen var viktig også for en eventuell norrøn bosetning finner vi i den hellige St. Olavskilden her. Den omtales som en gammel offer-kilde. Det kan selvsagt stamme fra den tradisjonelle mynt-ofringen som mange pilgrimmer tok. Men det å ofre eiendeler av betydning til en kilde for hell og lykke er primært noe vi finner i den norrøne tro. 

Hos de lokale i vår tid referer man også til kilden som Margrethe-kilden. Trond Midtsundstad gjengir det lokale sagnet bak dette navnet. Han forteller at i senere middelalder bodde det en kvinne som het Margrethe på Huatorpet. En dag hun er ute og bader sin yngste sønn ser hun en ulv som angriper den eldste sønnen sin på gårdstunet. I frykt og sjokk løper hun til for å prøve å redde sønnen. Da slipper hun sin yngste sønn ned i badestampen som så drukner. Den eldste sønnen overlever ikke ulvens angrep og slik sett mistet Margrethe begge sønnene denne dagen. Dette gjør sitt til at kvinnen blir gal. De lokale sambygdingene tror dette er guds straff mot Margrethe fordi hun var en trollkvinne og derfor blir hun utstøtt av lokalsamfunnet. Den tragiske historien endre med at Margrethe selv drukner seg i den hellige St. Olavs kilden. 

En annen lokal historie forteller oss at en pilgrim skal ha vært begravet i nærheten av kilden, noe som ga navnet til «Goro Korsmyra». En kvinnelig pilgrim ved navn Guro skal ha blitt gravlagt her og en gang i tiden var det reist et kors over graven. Det var en vanlig skikk at pilegrimer som døde på reisen ikke ble begravet i vigslet jord, men skulle gravlegges på stedet de døde. I de fleste pilegrims-konvoier var det en munk med på reisen, som en slags reiseleder. Om noen døde skulle han stå for begravelsesritualet og gravlegge den døde på stedet han/hun falt. Det er derfor meget sannsynlig at det stemmer at en pilegrim døde og ble begravet ved Olavskilden på Finnskogen. Mest sannsynlig ligger det flere pilegrimer gravlagt også langs denne leden og leden som går langs Glomma.

Referanser

• Aanmoen, Oskar. (2022) Soløyjar - Solørs historie i norrøn og tidlig kristen tid - ISBN: 979-8796726921
  

Lokalhistorikeren Buckvall omtaler olavskilden ved Raukmoen som en offer-kilde. Det er derfor stor grunn til å anta at om man hadde undersøkt denne kilden ville man ha funnet et større antall eldre mynter og muligens andre objekter som var betydningsfulle for de som ofret dem. Det var vanlig å ofre ting i slike kilder for å «kjøpe seg» hell, lykke eller helbredelse fra sykdom. 

Olavskilden er ikke det eneste stedet med en kristen referanse som vi finner i området. Noen få hundre meter lenger øst finner vi Jonsokbekken. Jonsok, bedre kjent i Norge som St. Hansaften, er nok en kristen referanse. Noe som igjen underbygger det faktum at denne plassen har vær viktig i eldre tider. 

Kilden eksiterer fortsatt i dag, og ikke langt unna ligger en myr med det passende navnet Kildemyra/Kjeldmyra. Selv om denne lille kilden nok egentlig i dag ikke består av noe annet enn skummelt luktende myr-vann var det en gjeng soppfatning i eldre tider at vannet her var hellig. Vi finner en rekke slike St. Olavs-kilder rundt om i hele Norge. Historien rundt dem var gjerne like i den form at om man drakk og/eller korset seg med det hellige vannet kunne dette kurere sykdommer samt bringe hell og lykke. 

Kilden er mulig å finne den dag i dag. Det er satt opp et skilt rett ved kilden som et vitne om dens viktighet og historie. Muligens har dette området også hatt stor betydning i hedensk tid ettersom vi vet at det aller fleste kristne hellige steder ble anlagt på steder som hadde hatt stor betydning for hedningene, som et ledd i å prøve å vaske vekk hedendommen og erstatte den med kristendom. Om dette stemmer i tilfellet for Raukmoen vil vi da måtte anta at det har bodd mennesker her i hedensk tid. Hvor mange blir usikkert å spå, men det må ha vært såpass mange her at de hadde anledning til å anlegge et hellig sted og at stedet var ansatt som å være regionalt/lokalt viktig. Et sentralt argument for at Raukmoen var viktig også for en eventuell norrøn bosetning finner vi i den hellige St. Olavskilden her. Den omtales som en gammel offer-kilde. Det kan selvsagt stamme fra den tradisjonelle mynt-ofringen som mange pilgrimmer tok. Men det å ofre eiendeler av betydning til en kilde for hell og lykke er primært noe vi finner i den norrøne tro. 

Hos de lokale i vår tid referer man også til kilden som Margrethe-kilden. Trond Midtsundstad gjengir det lokale sagnet bak dette navnet. Han forteller at i senere middelalder bodde det en kvinne som het Margrethe på Huatorpet. En dag hun er ute og bader sin yngste sønn ser hun en ulv som angriper den eldste sønnen sin på gårdstunet. I frykt og sjokk løper hun til for å prøve å redde sønnen. Da slipper hun sin yngste sønn ned i badestampen som så drukner. Den eldste sønnen overlever ikke ulvens angrep og slik sett mistet Margrethe begge sønnene denne dagen. Dette gjør sitt til at kvinnen blir gal. De lokale sambygdingene tror dette er guds straff mot Margrethe fordi hun var en trollkvinne og derfor blir hun utstøtt av lokalsamfunnet. Den tragiske historien endre med at Margrethe selv drukner seg i den hellige St. Olavs kilden. 

En annen lokal historie forteller oss at en pilgrim skal ha vært begravet i nærheten av kilden, noe som ga navnet til «Goro Korsmyra». En kvinnelig pilgrim ved navn Guro skal ha blitt gravlagt her og en gang i tiden var det reist et kors over graven. Det var en vanlig skikk at pilegrimer som døde på reisen ikke ble begravet i vigslet jord, men skulle gravlegges på stedet de døde. I de fleste pilegrims-konvoier var det en munk med på reisen, som en slags reiseleder. Om noen døde skulle han stå for begravelsesritualet og gravlegge den døde på stedet han/hun falt. Det er derfor meget sannsynlig at det stemmer at en pilegrim døde og ble begravet ved Olavskilden på Finnskogen. Mest sannsynlig ligger det flere pilegrimer gravlagt også langs denne leden og leden som går langs Glomma.

Referanser

• Aanmoen, Oskar. (2022) Soløyjar - Solørs historie i norrøn og tidlig kristen tid - ISBN: 979-8796726921