-
En formørkelse av sola kan virke dramatisk. Her fra Tromsø i 2003. Steinar Thorvaldsen.
Fra de norske kongesagaer av Snorre Sturlason (ca. 1178–1241), finner vi omtale av en spesiell formørkelse under slaget på Stiklestad i året 1030:
«Det var vakkert vær, og sola skinte fra klar himmel; men da slaget tok til, la det seg en rød sky over himmelen og over sola, og før slaget var slutt, var det mørkt som natten.»
Og litt senere siterer han skalden Sigvat:
Da gikk det slik som før fortalt, at himmelen var klar, men sola ble borte, og det ble mørkt. Det nevner Sigvat:
Ikke lite under
alle menn må kalle
at fra en skyløs himmel
sol ei varmet stridsmenn.
Et kraftig jærtegn hendte
For kongen den dagen.
Dagen fikk ikke sin farge.
Østfra jeg hørte om slaget.
Hva var det egentlig som skjedde? Er dette bare en myte som ble diktet opp av Sigvat eller Snorre?
Skalden Sigvat Tordsson ble født på Island rundt år 995 og var den best kjente av kong Olavs skalder. Han var ikke med på Stiklestad siden han var på pilgrimsferd til Roma i 1029, og først på veien hjem til Trondheim fikk høre at kongen var falt. Kvadet hans regnes som en nær samtidig kilde fra rundt 1040. Da var det allerede kommet opp at Olav var helgenkonge, en tradisjon som hadde begynte å forme seg alt et år eller to etter at kongen døde og ble erklært som helgen av biskop Grimkjell. Et under som en formørkelse av Sola passet godt inn i den kirkelige tradisjonen, sammen med de andre undere som skjedde ved Olavs grav. Snorre satte sammen disse muntlige trådene i sin saga.
En solformørkelse?
Som kjent er Sola og Månen de to kloder i verdensrommet som betyr mest for oss mennesker. Ved et av naturens merkelige sammentreff er også de to klodene omtrent like store sett fra Jorda. Månen belyses av den skinnende Sola og kaster samtidig en lang skygge etter seg. Av og til passerer Månen nøyaktig mellom oss og Sola. Den skyggen Månen kaster vil da gli over Jordas overflate og beskrive en skyggestripe. Himmelen vil mørkne, og de som befinner seg på denne stripa får oppleve et merkelig naturfenomen der hele Sola formørkes i noen få minutter. Det blir så mørkt at de sterkeste stjernene dukker fram selv om det er midt på dagen. Man ser samtidig Månens mørke silhuett dekke solskiven, og den skimrende hvite «solatmosfæren» (koronaen), og noen røde ildtunger (protuberanser), dukker opp rundt den mørke måneranda. Så titter solskiven gradvis fram igjen som en stadig større skalk, og tingene vender tilbake til det normale. Sist vi kunne se en total solformørkelse fra det norske fastlandet var i 1954, og neste anledning kommer ikke før i 2097.
Totale solformørkelser er blant de mest fantastiske fenomener naturen har å by på. Men de inntreffer dessverre sjelden. Var det dette som skjedde med Sola i 1030? Den norske fysiker og astronom, Christopher Hansteen, (1784–1873) tok tak i dette spørsmålet i 1833 og oppdaget ved sine beregninger at en total solformørkelse faktisk fant sted nettopp over Trøndelag den 31. august 1030! Altså rundt 33 dager etter at slaget ifølge tradisjonen hadde funnet sted. Han fikk hederlig omtale for dette arbeidet av den engelske astronomen George Airy, som var bestyrer ved Observatoriet i Greenwich, og offentliggjorde sine resultater i det internasjonale tidsskriftet Astronomische Nachrichten. Hansteen argumenterte også for at Olsokdagen nå burde flyttes tilsvarende.
Hansteen var ellers kjent for å være en hyggelig og hjelpsom kollega. Ved flere anledninger støttet han den unge og senere verdenskjente matematiker Niels Henrik Abel (1802–1829), og hjalp han med å få et stipend som gjorde at han kunne reise rundt i Europa.
Moderne beregninger
Moderne astronomi gir oss i dag en unik innsikt i Sola og Månens gang i forhold til Jorda. Egentlig er dette et vanskelig 3-legemeproblem, der vi ikke har eksakte matematiske løsninger, og i stedet må benytte såkalte numeriske tilnærminger på datamaskiner. Slik kan vi regne oss temmelig nøyaktig tilbake i tiden. Mest brukt er vel Fred Espenak’s beregninger basert på programvaren JPL DE406 som regnes som «state of the art» innen faget. Og disse moderne beregninger har bekreftet at det var en total solformørkelse i området, men denne skjedde, som Hansteen kom fram til, noen dager etter at slaget ifølge tradisjonen sto.
Datoen for slaget den 29. juli er etter den juliansk kalender som ble brukt på den tiden. Denne datoen har blitt beholdt som Olsok også etter kalenderreformen vi gjorde i 1700, med overgang fra juliansk til gregoriansk kalender. I den gregorianske kalenderen, altså vår kalender, tilsvarer denne dagen egentlig til 4. august. Referanse til solformørkelsen under slaget peker mot en senere dato. Den 31. august 1030 i juliansk kalender var nemlig tidspunktet for solformørkelsen, altså 33 dager etter at slaget hadde stått ifølge den historiske tradisjonen. Kronologien er ofte de muntlige historieoverleveringers svakeste punkt, og nyheter må vi regne med tok mange dager for å bli kjent. Da Snorre skrev det hele ned et par hundre år senere, var de to hendelsene smeltet sammen. Det mest sannsynlige er nok at slaget virkelig sto 29. juli etter datidas kalender, og at solformørkelsen ble med i fortellingen som et av flere viktig mirakler og jærtegn rundt Olav den Hellige.
Og fortsatt er det grunn til å undre seg over at noe så sjeldent som en total solformørkelse skjedde så nær en av de viktigste hendelsene i norsk historie. Tenker vi fortsatt litt likt med de som levde for 1000 år siden?
- 1/1
Moderne beregninger viser at solformørkelsen i 1030 var total (100%) over de sørlige deler av Trøndelag. På Stiklestad ved Verdal var den rundt 99%. Formørkelsen var synlig over hele Europa.
Historiens store urviser
Solformørkelser har til alle tider og hos alle folkeslag vakt den største oppmerksomhet. Døgnet og årstiden veksler i jevne rytmer, men på grunn av sin jevnhet gir de ingen faste punkter i tiden og historien. Her kommer imidlertid solformørkelsene inn som en «viser» som kan avmerke en bestemt time i tidsregningen. Historikeren Herodot (ca. 484–425 f.Kr.) nevner fra oldtiden en solformørkelse som fant sted samtidig med et stort slag. Formørkelsen hadde den eiendommelige virkning at krigerne fant det tryggest å slutte fred med hverandre. Historiske formørkelser er en svært verdifull ressurs for historikere, ved at de lar historiske hendelser dateres nøyaktig.
Under Jesu korsfestelse nevner Det nye Testamente at det var mørkt i tre timer, fra klokken 12.00 til 15.00. Men denne formørkelsen kan ikke skyldes Månen. Jesus ble nemlig korsfestet i forbindelse med den jødiske påsken. Og tiden for påske ble den gang bestemt på samme måte som vi gjør i vår tid: Først vårjevndøgn, så nestkommende fullmåne, og deretter er førstkommende søndag årets påskesøndag. Slik vil påsken alltid falle i nærheten av fullmåne, og da er det fysisk umulig at Månen formørker Sola fordi den befinner seg i motsatt retning sett fra Jorda. Månen kan kun formørke Sola rundt nymånetid, og slike formørkelser varer heller ikke mer enn to timer. Så solformørkelsen når Jesus hang på korset kan enten ha vært et enestående naturunder, eller resultatet av støvtunge vinder i atmosfæren, noe som kan forekomme i Midtøsten.
Saros-perioden
Allerede de eldste kulturfolk oppdaget for flere tusen år siden at både sol- og måneformørkelser hadde en slags periodisitet. Formørkelsene kom igjen i tur og orden etter et tidsrom på litt over 18 år, nærmere bestemt 6585 dager og 8 timer. Dette kalles Saros-perioden.
Dette dannet grunnlaget for en metode til å varsle formørkelser. På grunn av de 8 timene, vil formørkelsesstripen hver gang flytte seg omtrent 1/3 av Jordas omkrets vestover, siden Jorda jo dreier seg 1/3 omdreining på 8 timer. Samtidig flytter totalitetssonen seg stadig litt sørover, slik at formørkelsen etter tre Saros-perioder kommer igjen over samme lengdegrad på Jorda, men ikke nødvendigvis over de samme landområder. Det er rimelig å anta at det var oppdagelsen av den tredoble Saros-periode, på grunnlag av observasjoner samlet gjennom generasjoner, som først dannet grunnlaget for varslingene av formørkelser.
Etter dette systemet vil en solformørkelse gjentas i alt 60-70 ganger over en periode på rundt 1200 år. Den begynner på Nordkalotten, vandrer sørover og forsvinner til slutt ved Sørpolen. Dette skjema er en del forenklet, da det er flere forhold som kompliserer bildet. Men det var slett ingen dårlig prestasjon av oldtidens vitenskapsmenn å oppdage Saros-perioden. Snorre kjente neppe til dette.
Solformørkelsen i 1030 tilhører Saros-periode 119 som består av 71 formørkelser, fra år 850 til år 2112. Den neste i denne serien kommer i år 2040, men vil ikke være total, kun delvis. I Norge hadde vi delvise formørkelser opp mot 90% i 2003 og 2015, noe som mange fremdeles kan huske.
Det forekommer fra to til fem solformørkelser i året når vi ser jordkloden under ett, noen er totale andre er delvis. Men det kan likevel gå hundrevis eller tusenvis av år mellom hver gang en total solformørkelse kan ses fra et bestemt sted på Jorda.
-
Solformørkelsen skjedde 31.august 1030, som er 33 dager etter at slaget ifølge tradisjonen sto. Den blå stripen viser de områder hvor formørkelsen var total. Beregnet varighet er 18 sekunder. De grønne strekene omkranser det området der formørkelsen var synlig som en delvis formørkelse.
Ringformet og hybrid
Noen ganger er Månen litt for langt ute i sin ovale bane rundt Jorda til å klare å dekke hele solskiva. Sola blir da stående som en meget lys ring rundt den svarte Månen. Formørkelsen kalles betegnende nok for ringformet. Formørkelsen i 1030 var av en sjelden type som kalles hybrid, dvs. at den startet som ringformet, så ble den total i rundt 18 sekunder mens den passerte bl.a. over Trøndelag, og ringformet igjen mot slutten. En ringformet solformørkelse kan faktisk ses fra Trøndelag og Nordland den 21.juni 2039.
Litteratur
Snorres kongesagaer. Oslo: Gyldendal. Mange utgaver.
Snorre Sturlason: Den store sagaen om Olav den hellige. Oversatt av Edvard Eikill. 2009.
Chr. Hansteen. Om det rette Aar og Dagen, da Slaget ved Stiklestad blev holdt. Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie. Bind 1, 1833, s. 452-77.
Chr. Hansteen. Fortsatte Bemerkninger over Tiden, da Slaget ved Stiklestad blev holdt. Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie. Bind 2, 1834, s. 157-65.
Chr. Hansteen. Über die totale Sonnenfinsterniss den 31. Aug. 1030 bei Stiklestad in Norwegen. Astronomische Nachrichten XXVII, Ergänzungs-Heft, 1849, s. 41-53.
Didrik Arup Seip. Olsokdagen. St. Olav – katolsk tidsskrift for religion og kultur. Juni 1957, s. 215-17.
Steinar Thorvaldsen. Solformørkelser. Tidsskriftet Ottar, nr 1, 2004, s.27-32.