Olav Haraldsson

Historien forteller at Olav Haraldsson ble født i midten av 990-åra. Faren Harald Grenske, som skal ha vært tippoldebarn av Harald Hårfagre, døde før gutten ble født. Moren Åsta Gudbrandsdatter giftet seg med storbonden Sigurd Syr, og Olav vokste opp hos dem på en av Ringerikes storgårder.

Avstamning i rett linje fra Harald Hårfagre ga arverett til landets trone, og moren fortalte gutten om slektskapet og skapte forventninger om makt i fremtiden. Landet var i denne tiden preget av mange småkonger og jarler. Bare 12 år gammel ble Olav introdusert til livet som en sjøfarende viking da moren sendte ham ut på vikingferd. Han reiste sammen med den erfarne vikingen Rane, som ble en viktig lærer for den unge gutten.

Olavs mangeårige vikingferd førte han til flere steder i Europa. Han tok del i en vikingtradisjon som innebar plyndring, herjing, ødeleggelse og handel. 

Olav hadde i løpet av sin vikingreise et mange måneder langt opphold ved hertug Ruchard II sitt hoff i Rouen i Frankrike. Det var under dette oppholdet i Rouen at Olav fikk undervisning i kristendom av hertugens egen bror, erkebiskop Robert av Rouen, og ble døpt i 1013 eller 1014.  

Olav kom tilbake til Norge med en visjon om å samle Norge til et rike med en ny kristen lovgiving. Med støtte fra sin slekt på Ringerike og Opplandene, samt sølv og gull fra vikingferden kjøpte og vant Olav flere støttespillere på Østlandet. I sjøslaget ved Nesjar i 1016 vant Olav over landets fremste høvdinger, noe som manifesterte hans rolle som konge av Norge. Senere samme år ble Olav valgt til konge ved Øreting i Trøndelag. Han var da den første som klarte å styre over store deler av Norge. Gjennom denne prosessen introduserte Olav også en kristen lovgiving som ble antatt ved Mosterting i 1024.

Olavs rikssamling ble manifestert gjennom at han la grunnlag for en kongelig administrasjon, befeste kristendommen, men også gjennom å konfiskere motstandernes eiendommer og eiendeler slik at han økte kongens makt og kongemakten sin rikdom. 

Til tross for samlingen av riket, og innføringen av kristenretten hadde Olav vist en hard fremferd mot motstandere rundt om i landet. Dette hadde gitt han mange fiender. Flere av disse fiendene søkte tilflukt hos kong Knut den mektige av Danmark og England. I 1028 kom Knut til Norge med ei stor hærmakt. Knut ble hyllet som norsk konge på Øretinget. Olav måtte flykte fra Norge. Han søkte tilflukt hos sin svoger fyrst Jaroslav av Gardarike.  

I 1029 omkom Håkon jarl, Knut den mektiges jarl i Norge, i et skipsforlis. Olav øynet da muligheten for å gjenvinne Norge. 

I Norge ble Olav møtt av stor motstand. Nordmennene hadde samlet seg for å sloss mot Olav, som hadde gjort seg upopulær gjennom sin brutale framferd som konge. 29. juli 1030 møtte Olav og hans menn en overmektig bondehær ledet av Kalv Arnesson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund. Olav falt i salget på Stiklestad 29. juli 1030.

Senere framstilling av slaget på Stiklestad skal ha det til at slaget sto mellom hedendom og kristendom. Trolig var de fleste på begge sider i slaget kristne. Slaget handlet derfor i stor grad om kongemakten heller enn kampen mellom kristendom og hedendom.

Olavs rolle som konge og hans innføring av kristenretten i Norge var betydningsfulle hendelser i den norske riksdanningen. Likevel er nok Olavs viktigste rolle i tidlig norsk historie at han ble erklært til helgen av kirken. Allerede året etter slaget på Stiklestad, i 1031, ble Olavs lik gravd opp og han ble erklært hellig. 

Dyrkelsen av St. Olav bredte seg hurtig over hele Nord-Europa. Hans levninger i Trondheim tiltrakk seg raskt mange pilegrimer. På hans gravsted i Nidaros ble det bygd en majestetisk katedral, som vi i dag kjenner som Nidarosdomen. Nidaros ble et viktig pilegrimssted, og Olavs liv og gjerninger ble gjenstand for en omfattende sagatradisjon utover middelalderen.