Olav satte mange spor etter seg. Gjennom tusen år har mange av disse sporene blitt til sagn og myter, som lever videre i vår tid.
Det finnes utallige fortellinger om Olav fra rundt omkring i store deler av landet. I disse fortelles det om overnaturlige hendelser, mirakler og andre historier som relatert til helgenkongen Olav.
Sagnene og mytene har blitt fortalt og gjenfortalt over mange hundre år og lever fortsatt i folketroen rundt omkring i landet. Mange av historiene går igjen flere steder i landet med lokale tilpasninger og variasjoner som bidrar til å knytte Olav til hvert sted.
Etter slaget på Stiklestad fikk en blind mann synet tilbake etter å ha fått blod fra Olavs lik i øynene
Olav den helliges saga beskriver at kong Olav falt onsdag 29. juli 1030:
Bøndene rante ikke dem som lå på valplassen, men førte sine frender til kirkene og ga dem jordefred.
Bøndene avgjorde seg imellom at alle de menn som hadde stått på kongens side ikke skulle får jordefred og grav som andre gode menn. Bonden Torgils og sønnen hans Grim gikk likevel til valplassen da det var blitt mørkt.
«De tok kong Olavs lik og bar det bort til et lite tomt skur på den andre sida av garden. De hadde med seg lys og vann; så tok de klærne av liket og vasket det og svøpte det inn i linduker og la det der i huset og skjulte det med ved, så ingen kunne se det, om det skulle komme noen inn i huset. Så gikk de bort og hjem til gården»
En fattig blind mann som hadde fulgt hærene gikk sammen med sønnen sin og lette etter herberge.
«De kom til det samme skuret. Døra var så lav at de nesten måtte krype inn. Da den blinde mannen kom inn i huset, famlet han for seg omkring på golvet og lette etter et sted han kunne legge seg. Han hadde ei hette på hodet, og hetta glei ned foran ansiktet på ham da han bøyde seg ned. Han kjente med handa at det var en dam på golvet. Så tok han hendene opp av vannet og rettet på hetta, og så kom fingrene opp i øynene, og straks fikk han slik kløe i øyenbrynene at han strø seg over sjølve øynene med de våte fingrene. Etterpå krøp han ut av huset igjen og sa at det gikk ikke an å ligge der inne, for det var vått alle steder. Men da han kom ut av huset, kunne han straks tydelig se hendene sine og alt annet som var nær nok til at han kunne se det for nattemørket.»
Referanse
Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga, (Heimskringla).
